Biskopens julehilsen

04.11.19


Guds målestokk

 

Vi feirer snart jul. Og når vi feirer jul, er alt så vakkert som det kan få bli. Vi vasker husene våre. Vi pynter oss. Vi kjøper gaver til hverandre. Vi gjør det vi kan for at alt skal se bra ut, og for at alle skal ha det så bra som mulig.

 

Men: hva er det egentlig vi feirer? Det var ikke noen vakker fødeavdeling i Betlehem. Det var en stall. Det var sikkert skittent, og kummerlig på alle måter.

 

Og der skjedde det altså: verdens frelser ble født. I profeten Jesaja sin sang om Herrens lidende tjener, Jes, 53, 3 beskrives han slik:

Han var foraktet, forlatt av mennesker,
          en mann av smerte, kjent med sykdom,
          en de skjuler ansiktet for.
          Han var foraktet, vi regnet ham ikke for noe
.

Dette er ikke høy status. Tvert imot. Klarer vi å se inn i det at styrken ved Jesus er svakhet i våre øyne?

Paulus skriver slik om Jesus i 1. Kor. 1, 27: Men det som i verdens øyne er dårskap, det utvalgte Gud for å gjøre de vise til skamme, og det som i verdens øyne er svakt, det utvalgte Gud for å gjøre det sterke til skamme.

 

Jesus snur opp – ned på vår måte å måle på. Det som er stort i våre øyne, er smått i hans. Og det som vi synes er smått, puslete og hjelpeløst, er uendelig verdifullt i hans øyne.

 

På den store misjonskonferansen i Arusha i Tanzania i mars 2018 snakket man om kallet fra «de marginaliserte». Mennesker som lever i fattigdom, mennesker som er hjelpeløse, som er utenfor det gode selskap, de som er rammet av vårt overforbruk, som rammes av klimakrisen og av krig og urettferdighet: disse menneskene kaller og utfordrer oss kristne i den rike verden.

Deres fortvilte hjelpeløshet er deres styrke. For de er like mye mennesker skapt i Guds bilde og til fellesskap med ham, som alle andre. De utfordrer og kaller oss til å gjøre det vi kan for å skape en rettferdig verden. Men mer enn det: de viser oss også at Guds gode gaver, nåden og kjærligheten, er slett ikke knyttet til vellykkede og menneskelig sett rike liv. For det er i svakhet at vi ser styrken og kraften i Gud.

Det er vel noe av dette vi også ser i 1. Kor. 15,43:  Det blir sådd i vanære, det står opp i herlig glans. Det blir sådd i svakhet, det står opp i kraft.

Min lille oppfordring inn mot jula: let etter rikdommen i det som vi synes er svakt. Ikke for å la det bli værende i svakhet, fattigdom og lidelse. Men for å se Gud, hans kall og hans kjærlighet i det som ikke har menneskelig status.

 

Også hos oss kan vi se noe av dette av og til:  Når mennesker med utviklingshemming og plagsomme sykdommer med glede deltar i gudstjeneste og tilbedelse. Når vi som kirke hjelper mennesker som trenger hjelp gjennom kirkens diakoni, enten det er blant våre eldre, syke, eller blant rusmisbrukere eller folk som soner i fengsel. Eller vi stiller opp for flyktninger og andre som lett regnes som «hår i suppe» både for folk flest og for myndighetene våre.

 

Guds storhet i det svake. Vi skal se, ta imot, og tro. Og vi kalles og utfordres til å være med å gjøre Guds gode gjerninger blant mennesker som han sender oss til.

I erklæringen fra misjonskonferansen i Arusha står det: «Veien vår som disipler leder oss til å dele og leve ut Guds kjærlighet i Jesus Kristus ved å søke rettferdighet og fred på måter som ikke er av verden (Joh 14, 27). Slik svarer vi på Jesu kall om å følge ham fra verdens marginaliserte utkanter.»

 

Jeg ønsker alle en velsignet julehøytid, i glede over det lille barnet, målt med Guds egen målestokk!

 

Olav Øygard

Biskop i Nord-Hålogaland bispedømme


Motta våre nyheter på e-post


Siste nyheter
Innhold Planlegge Aktiviteter

  Gudstjenester